Meninger →
Ørlandskunstner Aud Regine Schei Lilleengen har mange gode minner om Hannah og Hans Ryggen, som hun vil dele i tekst og egne bilder.
Ørlandet er landet som reiser, sa Hans Ryggen. Den lille halvøyen smetter så vidt opp fra det store havet, rede for en seilas til ukjente kyster. Det ble Hans som reiste, han valgte som mange andre å reise til Dresden, hovedstaden i den tyske delstaten Sachsen. Der har mange norske kunstnere vært. Som J.C. Dahl, Balke, Gude, også Henrik Ibsen og Suzannah bodde der i 7 år. Dresden var en av de vakreste byene i Europa før den andre verdenskrig. Dessverre bombet de allierte ved en misforståelse Dresden sønder og sammen da krigen var over. Men den nyoppbygde Frauenkirche viser hvilken storartet arkitektur og skjønnhet Dresden eide. Kan hende Hans har sittet i denne barokke kirken, kanskje lyttet til et kor, orgelet. Men sikkert er det at Hans og Hannah har vandret langs Elben, Tyslands nest største elv som rolig og vakkert flyter gjennom Dresdens omliggende natur.
Vi vet at Hans var i Dresden 1922 fordi et av hans realistiske bilder, et selvportrett, malt i mørke toner, er datert. I et studieopphold i München i 1923 tok han opp en mer ekspressiv og varmere koloritt.
Men han skulle hjem til Ørlandet. Skjebnens makt lot tilfeldighetene råde. Hans møtte Hannah Jønsson fra Malmö som også studerte maleriets muligheter. Kort sagt, hun ble Hannah Ryggen, de fikk datteren Mona og de slo seg ned i «Stugan» og ble ørlendinger. Det kunstneriske eventyret begynte sakte, men sikkert gjennom hardt arbeid å bli til det ble, noe utrolig stort.
Det kom en ny odelsgutt til Ryggengården, odelen som Hans sa fra seg. Dette var i april året 1954. Gutten het Reidar, han fylte 9 år denne sommeren. Det må bemerkes at han var stor for alderen og som 12 åring i sin fulle høyde. Hans kom ruslende bort for å snakke med Reidar om en vesentlig sak. Skaden Hans hadde i høyre arm etter poleomylitt, gjorde det umulig for ham å høvle rammelister til bildene han ville male. Det ble ingen skikk på det. Han måtte få hjelp fra tilfeldige besøkende. Men han ser Reidar, stor og kjekk. Samtale følger:
«Du e no så stor du, Reidar, at du kain gjerne å hevvel?»
Niåringen blir betenkt, han har ikke høvlet mye naturlig nok, menvar litt nysgjerrig også. «Så sa mor at det kain du no prøv, det kain da verra arti det».
Så Reidar følger med Hans for å lære seg å høvle rammelister så Hans kunne male sine utallige bilder, nesten febrilsk; livet rundt stugan, menneskene, dyrene, blomstene, Hannah, Mona, alt fanget hans blikk og pensel. Niåringen begynner på sin uventede oppgave. Rubanken er lang og tung, vi undrer oss over at han kunne mestre det. Men i viljen til å hjelpe fortsetter han og så, med tid og stunder begynner han å få det til! Vi kan ane følelsen av forundring, lettelse og glede. Og stolthet. Reidar kommer til å lage mange rammelister til Hans.
Rubanker og profilhøvler er det Paul Grøtan den eldre som lager, mens smeden Helmer Hårberg smir høvletengene. Hans lærer Reidar å kvesse tengene. «Min interesse for å lage ting ved hjelp av redskap og verktøy, slo rot i meg gjennom Hans. Derfor ble mitt første skolevalg yrkesskolen». Han ler litt: «Der meldte jeg at jeg kunne kvesse høveltenger».
Mange år senere kom Mona og hennes mann Ingvar for å rydde etter foreldrene.» Hans var for lengst borte, og jeg er ikke sikker på om dette hendte mens Hannah enda var i byen. Men på et stort bål ble en høy stabel malerier kastet: Nå skulle all skitten og rotet ryddes bort! Reidar trekker pusten mens han ser det for seg. For så var det høvlenes tur, tror det måtte være minst 10 høvler hun ville kaste på bålet . «Må si at det gjorde meg vondt å se dette. Jeg ba om at jeg kunne få kjøpe et par og Ingvar ville gi meg noen, men Mona grep dem og de havnet alle i bålet ». Skitten skulle bort!
Tiden mellom møtet med høvlene og til deres endelikt, inneholdt et liv av store og små hendelser, Reidar fikk et nært forhold til de to kunstnerne i Stugan. Særlig til onkelen Hans. Det vil vi gjerne komme tilbake til.
Aud Regine Schei Lilleengen
